NORSK TRADISJONSØL

Ølbrygging har lange tradisjoner i Norge, og brygging av norsk tradisjonsøl foregår fortsatt flere steder i landet - ved hjelp av ingredienser som arvegjæren kveik, einerkvister og hjemmerøkt malt.

TRADISJONSØL
Tradisjonelt norsk hjemmebrygg som viderefører gamle tradisjoner brygges fremdeles i dag på steder som Vestlandet, Trøndelag og Telemark. Ofte brukes einer (brake) i bryggevannet, som gir en karakteristisk smak og duft. Røykt malt anvendes også i større eller mindre grad enkelte steder. Det er ikke uvanlig at meskingen og/eller kokingen gjøres over åpen flamme. Noen få steder fremstiller bryggerne fremdeles malten selv. Ofte brukes gjær (kveik) som er tatt vare på gjennom flere mannsaldre.

KVEIK
Kveik er en gammell måte å brygge øl på der gjærsoppen i ølet er brukt og tatt vare på gjennom generasjoner. De indre fjordstrøkene på Vestlandet utgjør det genetiske hovedområdet for gamle, gårdspesifikke gjærsopper som har vært brukt og utviklet gjennom tusen år. Minst et 30-tals gårder på Vestlandet, fra Hardanger til Sunnmøre har egne kveikstammer

Kveiken har blitt populær, også internasjonalt de siste åra, spesielt etter at amerikanarane «oppdaget» den, og det blir brygget et tusentals kommersielle ølsorter med kveik, verden rundt.

Vestnorsk Kulturakademi har tatt iniativet for å få hjemmebrygging med kveik på UNESCOs verdensarvsliste.

JULEØL
Juleølet er faktisk eldre enn julen selv. Fra gammelt av feiret vi ikke jul i Norge – vi drakk jol, noe som første gang er nevnt i teksten Haraldskvedet fra rundt år 900. Drikkehorn med juleøl ble viet til de norrøne gudene. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, skom Njords og Frøys skål for godt år og fred. Olav Tryggvason gjorde slutt på blot og drikkeoffer, og kirken kristnet drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen. Den rituelle øldrikkinga var altså så viktig at skikken levde videre i kristentid. Betegnelsen jol (jul) ble beholdt, og ikke Kristmesse (Christmas) som det kalles i andre land.

Annadagen 9. november, var til minne om Jomfru Marias mor og var dagen da bryggingen skulle ta til. I norrøn tid lyste man julefred 21. desember på Tomas bryggjardag eller Tomas fulltønnedag, og da skulle ølet og alle andre juleforberedelser være ferdig. Tiden imellom disse datoene ble kalt “bryggjardøgra”.

I følge Gulatingsloven måtte hver gård brygge sterkt øl til jul. Minst tre naboer skulle samles og bringe en påbudt mengde øl til fellesskapet, og julenatten skulle gardsfolkene drikke sammen for godt år og fred. Mengden av malt skulle tilsvare minst den samlede vekt av husbond og husfrue på gården. Var de kraftige av vekst kunne nok jula vare helt til påske. Den som i 3 år på rad unnlot å brygge øl i henhold til loven, ble forvist fra landet, kirken fikk halvparten av hans gods, og kongen resten. Eneste måte å unngå landsforvisning på, var å gå til nattverd å bekjenne sin kristne tro!