ALE

Ale er en samlebetegnelse på øl laget av maltet bygg som går gjennom en gjæringsprosess der det er spesielle gjærsorter som blir brukt. Disse gjærsortene legger seg på toppen av ølet, og ale kalles derfor også for «overgjæret øl». Denne gjæringsmetoden gir ølet en søt, fruktig og fyldig smak. Vi deler Ale inn i Lys Ale og Mørk Ale.

Ale er den gruppen øl med størst variasjon og beskrives ofte som fruktige med et sammensatt aromabilde. Ale er spesielt vanlig i Storbritannia, Irland, Belgia, Tyskland og deler av Canada og USA. Men dette er også den gruppen øl som de fleste små håndverksbryggerier ellers i verden lager.

LYS ALE
lys ale Noen eksempler: Engelsk bitter, Engelsk pale ale, India pale ale (IPA), Kölsch

SAISON
Den belgiske øltypen saison ble opprinnelig brygget for å holde oppe moralen blant sesongarbeiderne. I dag er det et populært øl som bryggeriene liker å eksperimentere med. Stadig flere bryggerier, både små og store, har sine egne versjoner.

Saison ble opprinnelig brygget til gårdsarbeidere i Wallonia, sør i Belgia, på 1900-tallet. Navnet kommer fra saisonniers, sesongarbeidere. Saison ble brygget om vinteren for å slukke tørsten til sesongarbeiderne om sommeren. Men det fantes flere gode grunner til å brygge saison. Bøndene trengte noe å holde på med om vinteren, og maltrestene ble til næringsrikt fôr til husdyrene.

Saison brygges på ulike malttyper og varierer derfor i smak og farge. Det er komplekst og livlig, og ofte tørt med god konsentrasjon. Ølet har ofte litt høyere friskhet enn andre belgiske øltyper, noe som gjør at saison fungerer godt sammen med mat.

KÖLSCH
kölsch Kölsch er såkalt geografisk beskyttet og kun kölsch brygget i Köln kan med rette kalles Kölsch Stilen er at det benyttes alegjær, men som gjæres ved lav temperatur. Den er derfor lys av farge, med sødme som en ale, og en tørr avslutning.

Tradisjonelt serveres Kölsch i rette glass, på et fat hvor ølglassene utgjør en krans omkring et håndtak. Det er et stort, men avtagende mangfold i Kölsch' produksjon. Opprinnelig var det over 100 forskjellige merker, men i 2008 var dette antallet sunket til 26. Det ble også satt restriksjoner ved at noen av de største bryggeriene kun fikk produsere én type hver. Det finnes likevel mindre bryggerier som produserer spesielle varianter. Enkelte Kölsch-merker er produsert på kontrakt for andre bryggerier.

MØRK ALE
Noen eksempler: Engelsk brown ale, Irsk red ale, Engelsk mild, Porter, Irsk stout, Altbier

dark ale Det har vært brygget brunt øl i flere hundre år, men betegnelsen «Brown Ale» ble først brukt kommersielt på begynnelsen av 1900-tallet i England da man fikk en økning i flaske-øl. Nordamerikanske brown ales kan føre sine tradisjoner tilbake til amerikansk hjemmebrygging av øl som stammet fra det nordlige England.

Mørke ales varierer fra dyp amber til brun i fargen. Karamell- og sjokoladesmak er fremtredende, på grunn av det ristede maltet. Brown ales fra nordøst-England pleier å være sterke og ha et sterkt preg av malt, ofte nøtter, mens de fra det sørlige England oftere er mørkere, søtere og har lavere alkoholinnhold. Nordamerikansk brown ale er oftere tørrere enn sine engelske motparter, med hint av sitrus og aroma, bitterhet og en medium fylde på grunn av amerikanske varasjoner i humlen. Fruktighet fra ester er motvirket. Når ølet serveres nedkjølt, kan man oppleve at ølet er litt uklart.

ENGELSK MILD
Mild ale er et maltrikt øl med lavt alkoholinnhold som har sitt opphav i Storbritannia på 1600-tallet eller tidligere. Moderne mild ale har vanligvis mørk farge og en alkoholprosent på mellom 3 og 3,6%.

Termen betydde egentlig «ungt øl», som en motsetning til øl som hadde modnet i lang tid. I moderne tid har det blitt tolket som mild i smaken, altså øl med lite innslag av humle.

Mild ble tidligere solgt i alle puber, men fikk et kraftig fall i populariteten på 1960-tallet, og stod i fare for å forsvinne helt i mange deler av Storbritannia. I de siste årene, har den kraftige fremveksten av mikrobryggerier ført til en slags rennesanse for øltypen, og et økende antall ulike typer mild (også kalt Dark) blir nå brygget.

Når øltypen blir tappet på flasker, blir den oftest referert til som Brown ale.

KLOSTERØL/TRAPPISTØL
Munker og klostervesenet har hatt en stor innflytelse på utviklingen av de sterke øltradisjonene som finnes i Europa. Dette vises særlig tydelig i de landene hvor man har hatt en lang tradisjon for munkekloster. Her finner man også ofte sterke øltradisjoner.

Trappistøl er øl brygget av trappistmunker i Belgia og Nederland. Trappistøl er ikke en egen kategori av øl, men betyr bare at de er brygget i et kloster av munker som tilhører trappistordenen. Av totalt 171 trappistklostere i verden er det bare 7 (6 i Belgia og 1 i Nederland), som brygger øl.

klosterøl Trappistøl er overgjæret, svært smaksrikt og har et alkoholhinnhold på fra 6 og opp til rundt 11 prosent. Kjennetegnet er den store mengden malt som gjør at ølet får en høy vørterstyrke og stor fyldighet. Den høye vørterstyrken gir sammen med alkoholen en kraftig maltsmak og sødme. En del merker er også smaksatt med krydder, urter, pomerans eller mørkt råsukker.

I 1997 grunnla 8 trappistklostre - 6 fra Belgia (Orval, Chimay, Westvleteren, Rochefort, Westmalle og Achel), 1 fra Nederland (La Trappe) og 1 fra Tyskland (Mariawald) - den Internasjonale Trappistforeningen (International Trappist Association) for å forhindre kommersielle firmaer uten tilknytning til Trappistordenen i å misbruke Trappist navnet. Foreningen opprettet en logo for å merke varer (ost, øl, vin, etc.) som følger visse produksjonskrav. For øl er kravene følgende:

* Ølet må være brygget innenfor murene til et trappistkloster, enten av munkene eller under deres oppsyn.

* Bryggeriet og bryggeprosessen må være avhengig av munkene og ikke omvendt.

* Det økonomiske målet til bryggeriet er ikke å tjene penger. Inntektene skal dekke utgiftene til munkene, drift og vedlikehold av klosteret og utstyr. Overskudd doneres til veldedige formål.

* Trappistbryggeriet blir overvåket for å sikre kvaliteten til ølet.

Foreningen er en juridisk entitet, og logoen gir forbrukeren informasjon og garantier om produktet.

Det er mange flere klostre som brygger øl, alene eller i samarbeid med et bryggeri, men som ikke er godkjent som trappistøl. Slikt øl har betegnelsen klosterøl. Begrepet er litt utvannet, da mange kommersielle bryggerier markedsfører sine produkter som klosterøl ved at klosteret låner ut navnet sitt.