Du er her:

Øltyper

  • Blant de aller første skriftlige overleveringene om øl vi har i Norge er runesteiner med ordet alu fra cirka 400-500 e. Kr. I England har ordet blitt til ale og hos oss til øl. Norrønt hadde også et annet ord for «øl», bjórr, som ble lånt inn fra vestgermansk beura- og er beslektet med blant annet tysk Bier, engelsk beer og fransk bière.

    Øltyper er et vanskelig tema. Det finnes utallige «standarder» som er mer eller mindre like, men ofte utvidet eller forenklet avhengig av hvor standarden er utviklet. Her har vi forsøkt å gi en enkel oversikt over de vanligste øltypene, med noen eksempler. Hvis du klikker på eksemplene kommer du inn på Norøls definisjoner.

    Britain`s Beer Alliance har noen andre varianter (med mat- og serveringsforslag): http://www.beerforthat.com/beerstyles
    Ølportalen har en omfattende liste: http://olportalen.no/oltyper/

  • Lys lager

    Det mest utbredte ølet i Norge. Undergjæret øl som bygger på tysk og tsjekkisk bryggetradisjon.

    Noen eksempler: Moderne lys lager, Internasjonal lager, Tsjekkisk pilsner, Tysk pilsner, Norsk pilsner butikk-klasse

    PILS
    Pilsner er en øltype som ble utviklet i det 19. århundre i byen Pilsen i Bøhmen (Tsjekkia).

    Frem til 1840-tallet hadde bøhmisk øl rykte på seg for å være av svært varierende kvalitet. I 1839 besluttet innbyggerne i Pilsen å grunnlegge et eget borgerbryggeri, Bürger Brauerei, som skulle brygge øl etter bayersk oppskrift.

    Bürger Brauerei rekrutterte den bayerske ølbryggeren Josef Groll (1813–1887), som utviklet ølmerket Pilsner Bier (pilsnerøl). Det klare, gylne lagerølet ble ansett som en sensasjon. Bryggerier i andre byer og land begynte raskt å imitere øltypen. I 1859 ble Pilsner Bier registrert som merkenavn. Og i 1898 registrerte bryggeriet merkenavnet Pilsner Urquell (tysk: Pilsner-urkilde), ettersom det nå fantes en rekke bryggerier som brygget «pilsnerøl».Vannet i Pilsen har en alkalisk kvalitet og egner seg dermed godt til ølbrygging.

    KÖLSCH

    Kölsch er såkalt geografisk beskyttet og kun kölsch brygget i Köln kan med rette kalles Kölsch Stilen er at det benyttes alegjær, men som gjæres ved lav temperatur. Den er derfor lys av farge, med sødme som en ale, og en tørr avslutning.

    Tradisjonelt serveres Kölsch i rette glass, på et fat hvor ølglassene utgjør en krans omkring et håndtak. Det er et stort, men avtagende mangfold i Kölsch' produksjon. Opprinnelig var det over 100 forskjellige merker, men i 2008 var dette antallet sunket til 26. Det ble også satt restriksjoner ved at noen av de største bryggeriene kun fikk produsere én type hver. Det finnes likevel mindre bryggerier som produserer spesielle varianter. Enkelte Kölsch-merker er produsert på kontrakt for andre bryggerier.

  • Mørk lager

    Undergjæret øl som kom før det moderne lyse lagerølet. I Norden kalles ofte mørk lager for Bayersk øl på grunn av sin opprinnelse i Sydtyskland.

    Noen eksempler: Moderne mørk lager, Münchener dunkel, Mørk tsjekkisk pilsner, Schwarzbier, Klassisk røykøl, Bokkøl,

    BAYER

    Mørkere og mer aromatisk enn pils. Større innslag av maltsødme og lavere bitterhet, brunt eller rødbrunt i fargen. Ølet som selges som bayer i Norge har likhetstrekk med de tyske ølsortene Märzen og Münchener Dunkel. Dette var det tradisjonelle norske drikkeølet fram til 60-tallet, da Pilsnergenerasjonen på  valgte bort bayeren.En helflaske bayer ble gjerne betegnet som en murer.

    BOKKØL

    Bokkøl er et mørkt, sterkt og maltrikt, undergjæret øl. I de fleste land brukes betegnelsen bock.

    Opphavet til bokkølet skal finnes i hansabyen Einbeck ved Hannover, der bryggeriet skilter med betegnelsen ur-bock. Seinere forskjøv tyngdepunktet for bock seg til München.

    Bokkøl er som regel mørkt på farge, men i Tyskland brygges også flere lysere sorter. Bokkøl har en alkoholstyrke på minst 4,8 %. Flere norske bryggerier brygger bokkøl med en alkoholstyrke på 6-7 %. I Tyskland brygges også et enda sterkere doppelbock.

    Bokkøl er svært mektig og har gjerne en karakteristisk karamellsmak på grunn av malten, og egner seg utmerket som drikke til søt mat og desserter, som et alternativ til portvin.

    Selv om bokkøl ikke er blant de mest dagligdagse øltypene i dag, har norskbrygget bokkøl tradisjoner å se tilbake på. Da Fram forlot Christiania den 24. juni 1893 var det flere kurver med Ringnes bokøl ombord – til bruk ved helt spesielle anledninger. Da den svenske oppdagelsesreisende grev Hamilton skulle utruste en ekspedisjon i 1899, henvendte han seg til Ringnes for å få tak i det samme styrkende ølet som Nansen hadde hatt med på Fram. En beæret Ellef Ringnes ga følgende svar: «Det vil være os en stor Glæde at kunne forsyne Deres Expedition til Spitsbergen med Øl af samme Sort, som Nansen havde med paa sin Polarfærd, nemlig Bokøl. Prisen paa denne Ølsort er 38 Øre pr. 1/1 Flaske minus 10% Rabat, og i dette Tilfælde levert franco Bergen…»

  • Ale

    Ale er den gruppen øl med størst variasjon og beskrives ofte som fruktige med et sammensatt aromabilde. Ale er spesielt vanlig i Storbritannia, Irland, Belgia, Tyskland og deler av Canada og USA. Men dette er også den gruppen øl som de fleste små håndverksbryggerier ellers i verden lager. Ale er en samlebetegnelse på øl laget av maltet bygg som går gjennom en gjæringsprosess der det er spesielle gjærsorter som blir brukt. Disse gjærsortene legger seg på toppen av ølet, og ale kalles derfor også for «overgjæret øl». Denne gjæringsmetoden gir ølet en søt, fruktig og fyldig smak. Vi deler Ale inn i Lys Ale og Mørk Ale.

    Lys ale
    Noen eksempler: Engelsk best bitter, Pale ale, Engelsk golden ale, Amerikansk pale ale, Kölsch, Irsk rød, Amerikansk amber, Belgisk blond, Lys sterk belgisk ale, Biere de garde, Saison

    SAISON

    Den belgiske øltypen saison ble opprinnelig brygget for å holde oppe moralen blant sesongarbeiderne. I dag er det et populært øl som bryggeriene liker å eksperimentere med. Stadig flere bryggerier, både små og store, har sine egne versjoner.

    Saison ble opprinnelig brygget til gårdsarbeidere i Wallonia, sør i Belgia, på 1900-tallet. Navnet kommer fra saisonniers, sesongarbeidere. Saison ble brygget om vinteren for å slukke tørsten til sesongarbeiderne om sommeren. Men det fantes flere gode grunner til å brygge saison. Bøndene trengte noe å holde på med om vinteren, og maltrestene ble til næringsrikt fôr til husdyrene.

    Saison brygges på ulike malttyper og varierer derfor i smak og farge. Det er komplekst og livlig, og ofte tørt med god konsentrasjon. Ølet har ofte litt høyere friskhet enn andre belgiske øltyper, noe som gjør at saison fungerer godt sammen med mat.

    Mørk Ale

    Noen eksempler: Engelsk brown ale, Amerikansk brown ale, Altbier, Skotsk ale, Engelsk old/strong ale, Belgisk dubbel/bruin, Mørk sterk belgisk ale

    Det har vært brygget brunt øl i flere hundre år, men betegnelsen «Brown Ale» ble først brukt kommersielt på begynnelsen av 1900-tallet i England da man fikk en økning i flaske-øl. Nordamerikanske brown ales kan føre sine tradisjoner tilbake til amerikansk hjemmebrygging av øl som stammet fra det nordlige England.

    Mørke ales varierer fra dyp amber til brun i fargen. Karamell- og sjokoladesmak  er fremtredende, på grunn av det ristede maltet. Brown ales fra nordøst-England pleier å være sterke og ha et sterkt preg av malt, ofte nøtter, mens de fra det sørlige England oftere er mørkere, søtere og har lavere alkoholinnhold. Nordamerikansk brown ale er oftere tørrere enn sine engelske motparter, med hint av sitrus og aroma, bitterhet og en medium fylde på grunn av amerikanske varasjoner i humlen. Fruktighet fra ester er motvirket. Når ølet serveres nedkjølt, kan man oppleve at ølet er litt uklart.

    ENGELSK MILD

    Mild ale er et maltrikt øl med lavt alkoholinnhold som har sitt opphav i Storbritannia på 1600-tallet eller tidligere. Moderne mild ale har vanligvis mørk farge og en alkoholprosent på mellom 3 og 3,6%.

    Termen betydde egentlig «ungt øl», som en motsetning til øl som hadde modnet i lang tid. I moderne tid har det blitt tolket som mild i smaken, altså øl med lite innslag av humle.

    Mild ble tidligere solgt i alle puber, men fikk et kraftig fall i populariteten på 1960-tallet, og stod i fare for å forsvinne helt i mange deler av Storbritannia. I de siste årene, har den kraftige fremveksten av mikrobryggerier ført til en slags rennesanse for øltypen, og et økende antall ulike typer mild (også kalt Dark) blir nå brygget.

    Når øltypen blir tappet på flasker, blir den oftest referert til som Brown ale.

    KLOSTERØL/TRAPPISTØL

    Munker og klostervesenet har hatt en stor innflytelse på utviklingen av de sterke øltradisjonene som finnes i Europa. Dette vises særlig tydelig i de landene hvor man har hatt en lang tradisjon for munkekloster. Her finner man også ofte sterke øltradisjoner.

    Trappistøl er øl brygget av trappistmunker i Belgia og Nederland. Trappistøl er ikke en egen kategori av øl, men betyr bare at de er brygget i et kloster av munker som tilhører trappistordenen. Av totalt 171 trappistklostere i verden er det bare 7 (6 i Belgia og 1 i Nederland), som brygger øl.

    Trappistøl er overgjæret, svært smaksrikt og har et alkoholhinnhold på fra 6 og opp til rundt 11 prosent. Kjennetegnet er den store mengden malt som gjør at ølet får en høy vørterstyrke og stor fyldighet. Den høye vørterstyrken gir sammen med alkoholen en kraftig maltsmak og sødme. En del merker er også smaksatt med krydder, urter, pomerans eller mørkt råsukker.

    I 1997 grunnla 8 trappistklostre - 6 fra Belgia (Orval, Chimay, Westvleteren, Rochefort, Westmalle og Achel), 1 fra Nederland (La Trappe) og 1 fra Tyskland (Mariawald) - den Internasjonale Trappistforeningen (International Trappist Association) for å forhindre kommersielle firmaer uten tilknytning til Trappistordenen i å misbruke Trappist navnet. Foreningen opprettet en logo for å merke varer (ost, øl, vin, etc.) som følger visse produksjonskrav. For øl er kravene følgende:

    *  Ølet må være brygget innenfor murene til et trappistkloster, enten av munkene eller under deres oppsyn.

    *  Bryggeriet og bryggeprosessen må være avhengig av munkene og ikke omvendt.

    *  Det økonomiske målet til bryggeriet er ikke å tjene penger. Inntektene skal dekke utgiftene til munkene, drift og vedlikehold av klosteret og utstyr. Overskudd doneres til veldedige formål.

    *  Trappistbryggeriet blir overvåket for å sikre kvaliteten til ølet.

    Foreningen er en juridisk entitet, og logoen gir forbrukeren informasjon og garantier om produktet.

    Det er mange flere klostre som brygger øl, alene eller i samarbeid med et bryggeri, men som ikke er godkjent som trappistøl. Slikt øl har betegnelsen klosterøl.  Begrepet er litt utvannet, da mange kommersielle bryggerier markedsfører sine produkter som klosterøl ved at klosteret låner ut navnet sitt.

  • IPA

    Noen eksempler: Engelsk IPA, Amerikansk IPA, Imperial IPA, Sort IPA

    IPA var opprinnelig en Pale Ale med høyere alkoholinnhold og mer av den konserverende humlen. Da det viste seg at ølet tålte den lange seilasen fra England til India ble det etter hvert regnet som en egen øltype. Nå brygges det i de fleste små bryggerier verden over.

    Denne øltypen er nok overveldende for mange med sin tydelige bitterhet og humlearoma. Samtidig er det spennende med øl som viser et så tydelig preg av enkelte råvarer. I tillegg til humlens aromaer som sitrus, urter, nyslått gress og furunål, har IPA ofte en fruktighet og et preg av lyst og mellommørkt malt.

  • Hveteøl

    Noen eksempler: Weizen (sydtysk), Dunkelweizen, Belgisk wit, Weizenbock

    Hveteøl er brygget med en viss andel hvetemalt ved siden av byggmalt. I Tyskland kreves et hveteinnhold på minimum 50%. I dag er Tyskland ledende i produksjonen av hveteøl, men også Belgia har tradisjon for hveteøl. I nyere tid har hveteøl blitt populært i USA, særlig på Vestkysten. Også norske bryggerier har i seinere år begynt å framstille hveteøl.

    De aller fleste hveteøl er overgjæret og ikke filtrert. Hveten gir en generelt lysere farge enn bygg.

    Det mest tradisjonelle hveteølet får ettergjæring på flaske med samme gjærstamme som hovedgjæringen (overgjæring), slik at det danner seg en ring av skum og avfallstoffer i flaskehalsen. En del større bryggerier som framstiller øl for et stort marked, filtrerer ølet før tapping på flaske og tilsetter en undergjærende stamme for ettergjæringen. Dermed unngås skum på flaskene, ettergjæringen foregår over lengre tid ved en lavere temperatur, ølet tåler lengre lagring og det utvikles mer kullsyre.

    WIT/WEISSEN

    I Tyskland og flere andre land benevnes hveteøl med adjektivet «hvit» (weissbier, witbier). Opprinnelsen til karakteristikken er usikker, men den kan stamme fra den tida da undergjærede øltyper begynte å ta over markedet på 1800-tallet, og «hvitt øl» dermed ble en betegnelse på alt overgjæret øl – overgjæring gir et hvitere skum enn undergjæring. En annen forklaring er at weiss er en sørtysk dialektform av Weizen (hvete).

    Mørk weissen er noe søtere enn lys, og har svake røktoner.

  • Porter/Stout

    Noen eksempler: Dry stout, Sweet stout, Oatmeal stout, Moderne porter og stout

    Porter er en form for kraftig, mørkt overgjæret øl, med opphav i London. Det skal ha fått navnet sitt etter det engelske ordet for «bærere» («porters») som skal ha likt dette ølet. Porter spredde seg geografisk til hele de britiske øyer, Russland, Baltikum, Australia, USA, Canada, Sør-Afrika og India. Men mistet mye popularitet utover 1900-tallet, inntil mikrobryggere over hele verden tok det inn i varmen igjen.

    Stout er et nesten sort, overgjæret øl med opphav på de britiske øyer. Det blir laget av brent malt eller bygg og var i begynnelsen en type porter. Navnet stout betyr «sterk». Verdens mest kjente stout er irske Guinness. Ved slutten av 1800-tallet ble stout tillagt egenskapen som en helse- og styrkebringende drikk som ble drukket av idrettsutøvere, ammende kvinner og tidligere syke.

     

  • Syrlig øl

    Noen eksempler: Gueuze lambic, Belgisk frukt lambic, Flamsk rød, Flamsk brun/Oud bruin, Berliner weisse

    Surøl er en samlebetegnelse på øl som er brygget med villgjær (spontangjæret), ikke kultivert gjær slik vi finner i vanlig overgjærede eller undergjærede øltyper. Lambic og gueuze er også med i denne gruppen, men de defineres gjerne som en egen ølstil. Opprinnelig ble alle øl brygget med villgjær, før man i det hele tatt visste hva gjær var. Aktiviteten til spesielle bakterie- og gjærstammer i Lactobacillusfamilien, Brettanomycesfamilen og noen grad Acetobacterfamilien gir et øl med lavere pH enn vanlig øl, og med særegen syrlighet og aroma.

    Det var knyttet mange ritualer og ikke minst myter til det som skjedde med kornet og vannet som plutselig begynte å gjære. Sumererne, som levde i Midtøsten for omkring 6‹000 år siden, laget ølet Sikaru, som beskrives i en hyllest til ølgudinnen Ninkasi. Fremgangsmåten er forbløffende lik metoden for å lage lambic i dag. Surøl er heller ikke ukjent i nordisk historie. I en grav fra bronsealderen (1300 - 1000 f. Kr.) i Danmark ble det funnet restene av en gjæret drikk hvor bestanddelene var hvete, tyttebær, pors og honning. Det er atypisk for hva vi definerer som øl i vår tid, men sannheten er at kultivert gjær og maltsødme i øl er av nyere dato. I dag bobler interessen for surøl igjen, og både gamle og nye oppskrifter testes ut i mangt et bryggeri, både nasjonalt og internasjonalt.

  • Norsk tradisjonsøl/Spesialøl

    TRADISJONSØL

    Tradisjonelt norsk hjemmebrygg som viderefører gamle tradisjoner brygges fremdeles i dag på steder som Vestlandet, Trøndelag og Telemark. Ofte brukes einer (brake) i bryggevannet, som gir en karakteristisk smak og duft. Røykt malt anvendes også i større eller mindre grad enkelte steder. Det er ikke uvanlig at meskingen og/eller kokingen gjøres over åpen flamme. Noen få steder fremstiller bryggerne fremdeles malten selv. Ofte brukes gjær (kveik) som er tatt vare på gjennom flere mannsaldre. I all hovedsak overgjæret, ofte ved relativt høy temperatur.

    JULEØL

    Juleølet er faktisk eldre enn julen selv. Fra gammelt av feiret vi ikke jul i Norge – vi drakk jol, noe som første gang er nevnt i teksten Haraldskvedet fra rundt år 900. Drikkehorn med juleøl ble viet til de norrøne gudene. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, skom Njords og Frøys skål for godt år og fred. Olav Tryggvason gjorde slutt på blot og drikkeoffer, og kirken kristnet drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen. Den rituelle øldrikkinga var altså så viktig at skikken levde videre i kristentid. Betegnelsen jol (jul) ble beholdt, og ikke Kristmesse (Christmas) som det kalles i andre land.

    Annadagen 9. november, var til minne om Jomfru Marias mor og var dagen da bryggingen skulle ta til. I norrøn tid lyste man julefred 21. desember på Tomas bryggjardag eller Tomas fulltønnedag, og da skulle ølet og alle andre juleforberedelser være ferdig. Tiden imellom disse datoene ble kalt “bryggjardøgra”.

    I følge Gulatingsloven måtte hver gård brygge sterkt øl til jul. Minst tre naboer skulle samles og bringe en påbudt mengde øl til fellesskapet, og julenatten skulle gardsfolkene drikke sammen for godt år og fred. Mengden av malt skulle tilsvare minst den samlede vekt av husbond og husfrue på gården. Var de kraftige av vekst kunne nok jula vare helt til påske. Den som i 3 år på rad unnlot å brygge øl i henhold til loven, ble forvist fra landet, kirken fikk halvparten av hans gods, og kongen resten. Eneste måte å unngå landsforvisning på, var å gå til nattverd å bekjenne sin kristne tro!

     Andre eksempler: Frukt-/grønnsaksøl, krydderøl, trelagret øl, røykøl
    Andre tilsetninger: hylleblomst, kaffe, te, sjokolade.

     

Bryggeri- og drikkevareforeningen | Næringslivets Hus | Middelthunsgate 27 | Majorstuen | Oslo | info@drikkeglede.no