Du er her:

Egyptisk trefigur av ølbrygging i oldtidens Egypt. (Foto: E. Michael Smith)

Øl til gudenes ære

I oldtidens Babylon ble ølet brygget av prestinner. Gudinnene Siris og Nimkasi var ølets beskytterinner og visse øltyper ble brygget eksklusivt for seremonier i tempelet. Siden har øl og religion vært knyttet uløselig sammen, innefor en rekke ulike trosretninger.
  • Skrevet av: Petter Nome
  • Dato: 27.04.2010
  • Skriv ut

Navigér etter emne:  Egypt, Grekenland og Romerriket  |  Ølets kristne beskyttere  |  Øl i norrøn tid  |  Skål for Den Hellige Jomfru!  |  Da ølet ble syndig  |  Øl og Islam

Egypt, Grekenland og Romerriket
For 5.000 år siden, i faraoenes Egypt, var øl en selvfølgelig del av den daglige dietten. Men også de døde fikk øl: ”Forsyn hans sjel med kjøtt og fugl, brød og øl”, står det på en gammel egyptisk gravstøtte. Farao Ramses II var en stor ølelsker, men ikke større enn at han hvert år ofret over 100.000 liter øl til gudene. Og i gravskriften over den egyptiske presten Herkuf ble det risset inn for 5000 år siden: "O, dere som lever og er på jorden! For hver og én av dere som går forbi denne grav og sier: Ett tusen brød, ett tusen krus øl til eieren av denne grav, for ham vil jeg tale vel i den annen verden."

Egypterne lærte grekerne å brygge øl, og de lærte det bort til romerne. Siden ble bryggekunsten plukket fra opp fra romerne av ville stammer fra Britannia og Germania. Alle var enige om det var en guddommelig drikk.

Ølets kristne beskyttere
Med kristendommen skjøt ølkulturen i Europa fart. Klostre over hele kontinentet brygget så skummet sto, og metoder og oppskrifter utviklet seg i rivende fart. Munkene sørget for at pilegrimer og andre reisende slapp å legge seg tørste.

Den irske misjonæren, St. Columbanus, var en av mange kristne ledere som spredte kjærlighet til ølet, og det sies at han utrett øl-undere, nesten på høyde med Jesu vin-under på bryllupet i Kaanan.

Mange av de fremste kristne helgener regnes også som ølets beskyttere, bl.a. St Augustin, evangelisten Lukas og St Nikolas av Myra, bedre kjent som Santa Claus

Øl i norrøn tid
I vikingtiden ble øl brygget, drukket og ofret til ære for guder som Frøy, Tor og Odin. Kornet ga mat og liv, derfor var det ansett som hellig. Dermed ble også brødet hellig, og ølet var ansett som gudenes drikk.

Helt fram til 900-tallet, var drikkegilder til gudenes ære slått fast i loven. Til hverdags drakk folk såkalt tynnøl, eller pottøl, datidens lettøl. Men ved gilde og store anledninger som bryllup og gravferd, kom sterkølet fram. Da gjaldt det å drikke seg full til gudenes ære. For som Håvamål sier til trøst: ”Når ølet går inn, går vettet ut, men hver som drikker får sitt vett igjen.”

Skål for Den Hellige Jomfru!
Etter kristningen av Norge, ble mange av de hedenske ritualene videreført, i kristen drakt. Vinterblotet ble jul, sommersolfesten ble til feiringen av Døperen Johannes (St. Hans) og man skålte for Den Hellige Jomfru, Fadere, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Det ble slått fast i Gulatingsloven at alle måtte brygge øl til jul og jula skulle vare så lenge ølet rakk. Det var en kristenplikt å levere øl til kirken og prestene. Den som brøt bryggepåbudet kunne vente seg streng straff, både i det dennesidige og hinsidige liv. Man trodde at rusen bidro til at prestene fikk bedre kontakt med Vårherre, og derfor var det viktig at prestene drakk jevnlig. En prest som forsøkte å holde seg edru, ble sett på med mistenksomhet og trolig hvilte det en forbannelse over ham.

Mot slutten av 1400-tallet fikk prestene pålegg om å holde seg i skinnet og avstå fra gilder og drukkenskap, og etter reformasjonen ble det forbudt å skåle til Guds ære. Mange opprettholdt likevel skikken med å drikke til minne om St. Olav, Jomfru Maria og Jesus Kristus.

Da ølet ble syndig
Mot slutten av 1800-tallet ble drukkenskap et av Norges største samfunnsonder. Fattigdom og nød preget landet, industrireisingen brøt opp det gamle samfunnet og stadig flere søkte trøst i flaska. I enkelte misjonsmiljøer ble det riktignok utbrakt skåler til Guds ære helt fram til 1900-tallet, men store deler av kirken, først og fremst lekmannsbevegelsen, stemplet alkohol som djevelens verk. Kristne organisasjoner ble sterke pådrivere for brennevinsforbudet som ble innført i 1916. Først skulle det bare ramme spriten, men ølet ble, bokstavelig talt, snart skyllet ut med blandevannet.

I dag er det ulike holdninger til øl i den norske kirke.  Avholdstanken står fortsatt sterkt på Sør- og Vestlandet, men de færreste mener at øldrikking er et salighetsspørsmål. De fleste kristne ser øl som en av Guds gode gaver, men statusen som rituell, religiøs drikk har nok gått tapt for alltid.

Øl og Islam
Ifølge koranen er all nytelse av berusende drikk haram (syndig). Islamske lærde strides om også alkoholfritt øl er forbudt, og debatten når store høyder på muslimske nettsider over hele verden.  De strengeste mener at alle etterligninger av det syndige pr definisjon er haram. Samtidig selges alkoholfritt øl i mange muslimske land som Saudi-Arabia og Kuwait. Populære merker er Laziza og Almaza, som også finnes med smakstilsetninger av eple, jordbær og fersken.

I mer sekulære muslimske land, som Irak, Kosovo, Libanon, Bosnia, Algerie og Tyrkia er øl allment akseptert og særlig Tyrkia har en stor og levende bryggeriindustri.

Norske bryggerier

Se oversikt over norske bryggerier. Klikk her

Ølskolen

Lær mer om øl.
Klikk her

Bryggeri- og drikkevareforeningen | Næringslivets Hus | Middelthunsgate 27 | Majorstuen | Oslo | info@drikkeglede.no